Jaget etter å være unik, spesiell kan leses igjen i mange statistikker. Utbrenthet er et stikkord.
Sannheten om oss mennesker er at vi først og fremst er svært like hverandre. Når jeg hører idrettsutøvere i fullt alvor fortelle om livet sitt og jaget for et poeng eller to, et sekund eller to, så tenker jeg - stakkar, noe så meningsløst, noe så fullstendig uviktig.
For å si det litt banalt; vi er som innholdet i en pose twist. Flere av bitene i posen er like og har du flere poser, så dukker det garantert opp flere like biter.
Jeg er hellig overbevist om at vi blir lykkeligere av å forstå vår plass i et uendelige livshjul av fødsel, liv og død. Vi blir ikke lykkeligere av å strebe etter å gjøre oss selv unike, det eneste som virkelig monner når det gjelder lykke, er at forsøke å hjelpe andre - virkelig kjempe for at andre, skal få sin rettferdige plass i livshjulet.
Disse små søndagstankene kom til etter å ha lest en liten sak om en lærer og hans avslutningstale.
