Vi er ikke unike

Jeg leste nettopp et eller annet sted en sak om jaget etter å være unik. Jeg husker ikke hvor det var, men jeg tenkte; endelig en som har forstått det. Saken handlet om en lærer som fortalte elevene ved slutten av skoleåret at de ikke er unike, at de ikke er spesielle.

Jaget etter å være unik, spesiell kan leses igjen i mange statistikker. Utbrenthet er et stikkord.

Sannheten om oss mennesker er at vi først og fremst er svært like hverandre. Når jeg hører idrettsutøvere i fullt alvor fortelle om livet sitt og jaget for et poeng eller to, et sekund eller to, så tenker jeg - stakkar, noe så meningsløst, noe så fullstendig uviktig.
For å si det litt banalt; vi er som innholdet i en pose twist. Flere av bitene i posen er like og har du flere poser, så dukker det garantert opp flere like biter.

Jeg er hellig overbevist om at vi blir lykkeligere av å forstå vår plass i et uendelige livshjul av fødsel, liv og død. Vi blir ikke lykkeligere av å strebe etter å gjøre oss selv unike, det eneste som virkelig monner når det gjelder lykke, er at forsøke å hjelpe andre - virkelig kjempe for at andre, skal få sin rettferdige plass i livshjulet.

Disse små søndagstankene kom til etter å ha lest en liten sak om en lærer og hans avslutningstale.

Kjekk serie om da VG ga en sekser

Okke er levert fra okke

Arnt Olav Klippenberg og Ingvar Hovland

Så var manus til boka levert. I midten av september kommer "Okke" i handelen. Utrolig kjekt å lage bok sammen med Ingvar Hovland. Vi skriver litt i samme gata selv om jeg kanskje er litt mer satiriker og han litt mer poet, men vi er innom de samme sjangerene okke som.
Forlaget har plukket ut dette bildet til cover. Det er bare å slå fast i vi blir bedre og bedre på bilder etter som årene går. Jeg hadde håpet at designeren kanskje kunne laget en motasje av gamle bilder, men nei - de måtte ha noe nytt.

Er det greit og brenne kvinner?

Sankthans-bål på Klippenborg, hytta i Nysund, en gang rundt 1968.

Jeg ser i en annonse i DT at det skal brennes en kvinne på bål Sankthans i Egersund. Det skjer på et av de store familiearrangementene. Jeg har skrevet om dette før og det er fascinerende å se hvordan en gammel tradisjon nekter å slippe taket. Bildet er fra den gamle hytta vår i Nysund. Det var stor stas når far min satte heksa på toppen av bålet og vi kunne se hvordan flammene fortærte henne.

I dag hadde jeg snudd meg bort. Nå vet vi at hekser var kvinner som kom på kant med samfunnet. De ble gjort til hekser og tillagt egenskaper som ga dem dødsstraff.

Jeg ønsker ikke å være prippen, men akkurat denne tradisjonen synes jeg ikke vi skal videreføre. Vi brenner ikke - symbolsk - kvinner på bålet som underholdning i 2014.
La oss heller hylle disse sterke, flotte kvinnene som våget å gå på tvers av det strenge middelaldersamfunnet.

Heier på Halvor

Jeg la ut dette bildet av Halvor Thengs på facebook. Han holdt et innlegg i kommunestyret i Eigersund. Jeg spurte hva folk synes om bekledningen? Det er kanskje på tide å si hva jeg selv synes. Jeg heier på Halvor.
Når noen forteller meg at det finnes en spesielle kleeskode, går jeg i vranglås. Jeg nekter å godta at det ene er finere enn det andre. I dag er det sånn at hvis man kler seg som en bankfunksjonær på jobb, eller for den saks skyld som en støvsugerselger på jobb, er det fint og innenfor kleeskoden. Hvis man derimot gjør som Halvor Thengs - som kledde seg i nøyaktig det han mente passet best i sommervarmen, så mener enkelte at det ikke er fint nok.
I mine øyne var Halvor den eneste på det møtet som hadde kledd seg etter forholdene.
Det er ofte komisk å se politikere og statsekretærer møte folket. Kanskje skal de sparke fotball eller gjøre et eller annet som vanlige folk driver på med. Så møter de opp i dress og slips. Flyktningeleir i Afrika? Dress og slips. Fiskemottak i Egersund? Dress og slips!
Nei, slipp mannfolkene fri. Klipp slipsene i to. Heia Halvor!

Kommentar fra Aftenbladet juni 2003

Det er Sommer og sol i Egersund. Likevel er stemningen heller laber i det politiske miløet. Da kan Da kan det være greit å se det hele i litt lengre linjer. Her er en kommentar som  jeg skrev da det så lie mørkt ut i 2003 og da det hele endte med at rådmannen la seg paddeflat og så startet man på nytt. 

Solen går framdeles ned over Kontrari

Jeg møtte et ektepar på gata. De flyttet til Egersund i fjor. Ingenting av det de hadde hørt om byen stemte.

Arnt Olav

Klippenberg

kommentar

Eigersund kommune skjærer til beinet. Nedskjæringene er brutale og rammer alle.

Folk flest vil merke at støtten til alt som er gøy forsvinner. Et eksempel er «Sommer Egersund», som ble stablet på beina for å skape liv i en sommerdød by. Vi vet hvordan det gikk. Nå syder det av liv i Egersund.

Selvsagt er det som skjer forferdelig, selvsagt er det som skjer forkastelig, selvsagt er det som skjer irriterende. Likevel er det ingen grunn til å kritisere kommunen for nedskjæringene. Rådmannen og politikerne fortjener skryt for handlekraft.

- Vi kunne valgt å ri hellige kyr, sa varaordfører John Mong i formannskapet, og tenkte nok på kjepphester. Han har rett. Det er prisverdig at alle, unntatt Frp, klarte å enes om å sette Eigersund på slankekur.

Det kritikkverdige er derfor ikke nedskjæringene, men at bremsene ikke ble slått på da utforbakken nærmet seg. Men det er en annen skål som skal granskes.

- Det eneste vi visste om Eigersund, var at vi flyttet til en fattig kommune, sa et ektepar jeg møtte på gata.

Så kom det:

- Men Egersund er jo en kjekk by, full av kultur og hyggelige mennesker.

Ja visst. Det kan være grunn til å minne hverandre om at vi bor i en usedvanlig hyggelig by. Vi har lite arbeidsledighet, kriminaliteten er det halve av tilsvarende kommuner og det er bånn gass i kulturlivet.

Solen går framdeles ned over Kontrari. Det er ingen katastrofe vi opplever. Trist og leit - ja, men det vil gå seg til. Nå må kommunen gjøre en skikkelig jobb i forhold til dem som rammes av nedskjæringene. Etterpå må vi opp av gjørmebadet. Fokusere på det positive, det kjekke, det som gjør at folk vil bo i kommunen. Det er slik vi kommer videre. Kriser kan lett føre til stagnasjon. Det er livsfarlig. La oss male byen hvit i en tid da mange foretrekker svartmaling.

Ud og trø planken

Planken ligger i enden av damskipskaien i Egersund. Yndet turmål.

Far min gjekk fyst og letta på hatten

Eg gjekk bak an fø å jaga heim katten

Mor mi venta ved Rogalandsbanken

Me strende mod Strandgadå fø å trø planken.

Katten va vidle, men dilta i raue

Eg prøvde å fang'an i Kraksasmaue

På Torvet sprang katten og rista i manken

Den va allerede på vei i mod planken.

Far min, mor mi , katten og eg

gjekk lang, lang rekke, omtrent så kveg

Ved Fryså hørt eg Jens på Tanken

Han blei trilde a Laila, di sko au ud planken.

I vogne sadd Jens, han sleid visst med maien

Han skreig og bar seg på Dampskipskaien

Det gjekk ikkje lenge før me kjende stanken.

og Laila sukka; "eg må skifta før planken".

Far min, mor mi, Laila og Jens

Gjekk i føreveien mens eg slo lens

Før tanken va tomme, eg seie ”fy fanken”

Va gjengen tebage, di hadde trydd planken.

Eg kom kje te planken, og så va'an vekke

blei fjerna enn nott - ja, folk e så frekke.

Førti år seinere hev eg mitt glass
Og skåle fø planken som nå e på plass.

Liv som setter andres liv i bevegelse

Onkel Olav  (Eriksen) og meg 17. mai, jeg tipper 1970.

Det er utrolig hva som ligger av følelser i et gammelt bilde. Jeg vokste opp i et hus med fire voksne. I tilegg til foreldrene mine, bodde onkel Olav og tante Alette i huset. De var barnløse. Jeg er altså dobbelt enebarn. (Ikke si til deg selv; det var det jeg tenkte).

Onkel Olav har på seg medaljen han fikk etter å ha spilt i Egersund musikkorps - jeg tror det må ha vært i 50 år. Han ville ikke avbildes alene. Skulle han på bilde, så skulle jeg være med.
Det gikk en stund før jeg lærte meg noter, men onkel Olav noterte besifringen under notelinjene på alt vi spilte.

Godt levde liv skal sette andres liv i bevegelse. Onkel Olav gjorde det med meg. Det var han som fikk i gang musikkinteressen min. Han jobbet hele livet på Eie steintøyfabrikk. Titt og ofte smuglet han med seg klumper med leire innpakket i plast hjem til Damsgård. Så laget jeg figurer som han tok med tilbake på fabrikken og brant.

Disse tankene kom da jeg fant dette bildet i dag. Sporene etter onkel Olav er ved å viskes bort, men jeg blir litt glad hver gang Kristian Arntsen forteller i media at det var i Olav Eriksens begravelse at han bestemte seg for å satse som artist. Altså; godt levde liv skal sette andres liv i bevegelse.

Jeg ble reddet av kontrollutvalget

Svein Olav Tengesdal, leder i selveste Kontrollutvalget, kontrollerer stolen.

Det kunne gått skikkelig galt i dag. Jeg avbrøt sommerferien min for å være tilstede på et krisemøte i kommunen. I tillegg til formannskapet var og kontrollutvalget utkommandert. Rommet var med andre ord overfylt. Jeg fant en slitt stol på gangen som jeg bar inn. I første pause kom leder i kontrollutvalget, Svein Olav Tengesdal, bort til meg. Nervene hans var tynnslitte. Han hadde sett lille meg sitte på en stol som var i stykker. Han ventet bare på at jeg skulle deise i gulvet. Sjekk bildet, den stolen kunne påført meg nakkesleng både her og der.
Det er i slike situasjoner vi skal være glade for at vi har et kontrollutvalg! Vi trenger noen som kan kontrollere om stolene er sikre i tider da kommuneøkonomien er slik at folk helst bør stå.

Smart syklist

Det går mot Nordsjømarerittet. I dag syklet denne karen foran meg i Egersund sentrum. Det virker helt klart veldig smart å ha med seg et par reservehjul når man setter seg på sykkelen. Eller er det kanskje støttehjul?

Gledens trapp

Hver dag må jeg titt og ofte ut på kjøkkenet for å se på den nye trappa ned til kjelleren. Her var det for noen uker siden en litt slitt bakgang. For å komme inn i kjelleren, måtte vi ut og inn en lav kjellerdør. Nå er plutselig kjelleren en del av huset der vi oppholder oss. Endelig har vi direkte forbindelse med vinkjelleren som jo er en kjær og mye praktisert hobby her i huset.

Men for en jobb det var å få det til.

Først prøvde vi å åpne opp gjennom kjellerveggen, men den viste seg å være flere meter tykk. Så kom jeg på denne løsningen, men problemet var at den ville ta litt av hovedgangen. Det tredje problemet var at det sto en diger parafintank der trappa nå står. Hvordan i alle dager skulle jeg få den ut.
For å gjøre en 10 år lang historie kort, en historie som inneholder en snekker som takket nei til jobben, den ble for vanskelig, så fjernet Henrik Einar Seglem tanken, noe jeg aldri hadde fått til selv. Maleren har sparklet til den store gullmedaljen og på et nivå som jeg ikke er i nærheten av, men den største jobben er utført av byens beste snekker, Steinar Undal. Det er rett og slett en bragd det han har fått til på et sted i huset der det strengt tatt ikke skulle være mulig å få til noe som helst.
Nå krysser jeg fingrene for at regninga ikke står i forhold til kvaliteten på arbeidet, for da blir dette dyrt.

Denne har Orvar Odd sett

Jeg har fri fra jobben for å legge siste hånd på verket som Ingvar Hovalnd og jeg må levere fra oss 10. Juni. Av alle tekstene jeg har vært gjennom i dag er kanskje teksten om vikingen Odd den jeg har balt mest med. Det er en fantastisk historie og jeg har forsøkt å gjøre den levende ved, på en måte, å bringe den inn i nåtid. Odd og Berglyd er sentralt. Det samme er Berglyd og de fantastiske flyttblokkene. Denne må den berømte vikingen ha lekt rundt mange ganger.

Festforestilling på bursdagen til Ingvar

Vi er noen kamerater som har gått sammen om å gi Ingvar en bursdagsgave som han aldri vil glemme. Det fortjener han. Ingvar er en kulturbauta i Egersund. I tillegg er han en kjekk kar. Ingvar og bursdag blir selvsagt bursdag som kultur. Det kan derfor fort bli en kveld av de sjeldne med mange spennende artister på scenen. Hvis alt går slik vi tror, kommer det til å bli lagt ut noen billetter for vanlig salg. Da er det kjekt hvis du vil komme og være med på å hedre bydikteren vår.

Underet i nabolaget

Dette bildet viser to sider av samme sak. Det er den gamle avholdslosjen i Egersund. Nå har mandsangerne overtatt lokalet. I seg selv en historisk ironi. Kortsiden er restaurert. Den er som du ser svært vakker. Langsiden ble pusset opp på 1960-tallet. Avholdsfolkene kan ikke ha vært edru da de gjorde arbeidet. Styggere skal du lete lenge etter. På mange måter avspeiler huset utviklingen til Egersund de siste 100 år. Da det ble bygget, var avholdsbevegelsen en stolt og mektig bevegelse som bygget seg et vakkert hus. Så gikk det nedoverbakke til det knapt var gjenlevende igjen til å stå som eiere av bygget. Samtidig ble bygget kjipere og kjipere på alle måter.

Nå har mandsangerne overtatt. De stolte og flotte mandsangerne okka. Og huset holder på å vende tilbake til gammel storhet. Gudd jeg gleder meg til det står ferdig. Sånt er kjent å ha i nabolaget.